Jeg rekker ikke å blogge nok (blir det forresten noen gang nok?), og heller ikke å følge med på hvordan det står til i bloggene deres rundt omkring.

Her skjer det stadig saker og ting, men mest av sånne ting jeg ikke pleier å blogge om (les: svært lite med ferdige prosjekter for tiden). Men på husfronten har de nyeste (!) vinduene i huset blitt byttet ut, og for første gang siden vi flyttet inn for tre år siden, så tror jeg det kan regne uten at vi har vanndam på stuegulvet. Ære være 80 år gamle vinduer av kjerneved sier jeg bare! Rommene med de ødelagte vinduene var selvsagt noe av det første vi pusset opp da vi flyttet inn, og den jobben har vi nå delvis gjort en gang til…

Ellers tar husflidslaget vårt mye tid, og det får sjelden plass i bloggen min. Men et unntak kommer her: Til helga har vi julemesse på Huseby gård på Skedsmokorset.  Skulle noen av dere være på tur forbi så MÅ dere komme innom. Jeg er overbevist om at det blir masse flotte julepresanger å finne der. Jeg har nok med å lage mine egne julepresanger, så jeg blir ikke å finne blant salgsbordene, men smaker du noen ekstra gode vafler så kanskje det er jeg som har stekt dem Og som om ikke det er nok med julemesse, så har vi juleverksted for barn lørdagen etter (den 6. des).  Da skal jeg lage ulldompapper uten at jeg foreløpig aner hvordan det skal gjøres. Det påstås å være enkelt, så jeg håper det stemmer.

På hjemmehobbyfronten skjer det også et og annet, selv om lite er ferdig. Et par nye pulsvanter til eget bruk er ferdige:

De er strikket i alpakka og er deilig myke og varme. Dette er det andre paret i dette mønsteret, her er det første:

Ellers går det (veldig) sakte men sikkert fremover med “The Princess Shawl”. Jeg er fortsatt bare et lite stykke på vei med kanten, men det vokser da i det minste:

Denne biten er nå omtrent 40 cm lang, og den skal vel bli et par meter og litt til før den er ferdig, tipper jeg. Tålmodighet er en dyd…

Men jeg må jo ha noe annet å strikke på som kan være med på tur og som går litt kjappere, så jeg holder på med et deilig tynt sjal i flerfarget garn også:

Selve sjalet er snart ferdig, men så skal det strikkes en blonde-tagge-kant rundt det hele, sånn “på tvers” om dere skjønner hva jeg mener(?).

I ryddeprosjektet etter at de nye vinduene var på plass oppdaget jeg at lageret med skinnrester fra alle fellene begynner å bli formidabelt. Det som ikke kan brukes til noe annet, skal bli putefyll i puter av saueskinn. Tror det neste jeg skal sette igang med er å få laget en pute eller to så lagere minker en smule. Og hvis alt går etter planen, så blir det garnloppemarked/byttedag på en strikkekafe i husflidslaget på nyåret, så kanskje jeg kan begrense garnlageret en smule også? Ikke nødvendigvis sånn at det blir mindre, men sånn at det kanskje blir plass til noe nytt? Mauds garn åpner visstnok stor ny butikk om en uke

Jeg rekker bare det aller viktigste om dagen, og blogging havner dessverre ikke i den kategorien - selv om jeg gjerne skulle hatt mulighet til å velge å mene noe annet

Forrige helg var en særs begivenhetsrik hobbyhelg. Lørdag var det - tja, hva skal man kalle det - internettvennegjengstur med innslag av ikkenettvenner? Turen gikk tilbake til Midt-Svartdal hvor vi har vært før. Nå hadde Bjørg fått opp spinneriet, og det var kjempegøy å se hvordan garn blir til i et maskinspinneri. Rokk og håndtein har man liksom skjønt hvordan funker, men dette var spennende og ny lærdom. Nå bare venter jeg på at Go’ og varm skal få levert ulla si til Svartdal, og begynne å selge garn fra egne sauer:-D

Bilder fra turen? Joda, denne gangen husket jeg kamera, og har masse bilder, men det er 1000 ting som skulle vært gjort før jeg krabber under dyna, så dere får nøye dere med en liten smakebit på garninnkjøpet mitt:

Noen som ble misunnelige???

Og etter en lang deilig dag i Svartdal, så ble søndagen en dag i pengebrukens navn; Vi startet friskt ut hjemmefra med nesa mot Hadeland Glassverk. Ikke noen billig fornøyelse… Og når vi først var i siget med å bruke penger, så tok vi en tur innom samme Go’ og varm, og kjøpte noen nye saueskinn til et par feller til hagen. Endelig blir det honningfargede skinnfeller på meg også. Jeg har vært såååååå misunnelig på alle andre som har sydd honninfargede feller av spelsau. Og nå er det altså min tur

Bare Frida får mrumlet ferdig først:

Og da får Frida avrunde dette lille livstegn, så skal jeg love å komme tilbake med mer bilder fra Svartdal snart. Og har du ikke til til å vente, så finner du sikkert noe å se på derfra hos både Ninne og Farmor og Ragnhild og Birgitta i mellomtiden. Jeg har ikke engang fått snoket meg innom de bloggene for å se hva de har blogget fra turen, så sjansen er stor for at vi blogger i kor. Men det er et Svartdalsbesøk verdt, så det er helt OK. Og ble du fristet av Midt-Svartdal og har lyst på en tur, så får du slenge deg med neste gang. Vi blir sikkert stamgjester…

Høsten er godt igang, og det betyr at skinnfellringen i husflidslaget er i aktivitet igjen. Så da var det bare å finne frem ladningen med skinn som lå på vent. Til Fridas store glede. Å innta et saueskinn er en omstendelig prosess som kan ta lang tid.

Man legger seg ned og pirker litt:

Så tar man en baklengsrull:

Og tester om det funker like bra på den andre siden:

Deretter må man teste om det tåler en goooood strekk:

Og om alt er i orden, ja da kan man krølle seg sammen og mrumle nedi sauen:

Og det er omtrent på dette tidspunktet at Frida begynner å høres ut som en traktor…

Jeg har i flere år tenkt at “i år, i år skal jeg lære å plukke sopp”. Men det har alltid blitt med tanken. Inntil i år

På søndag var jeg på sopptur med en venninne, og vi plukket traktkantareller. Masse traktkantareller. Og de smakte nyyyyyyydelig. Her er kurven:

Det ble mer enn nok til både en deilig elgmiddag og et par ladninger ekstra som nå er tørket og skal i fryseren.

Som fersk sopplukker er jeg livredd (bokstavelig talt) for å plukke feil sopp, og komme hjem med noe skummelt. Så en siste kontroll hjemme på kjøkkenbordet, der soppen samtidig ble delt for å tørke fortere og få vekk eventuelle småkryp, måtte til:

Og jeg kunne stolt konstatere at det ikke var noe annet enn traktkantareller i kurven. Med ett bevisst unntak: Jeg fant også noen svarte trompetsopper, så de fikk også være med hjem:

Det var bare en liten tue med dem, men litt er bedre enn ingenting Jeg har fått høre at de er gode tørket og knust som krydder i sauser osv, så det må testes.

Nå var vi ikke i “min” skog på sopptur, så neste trinn på “lære-å-plukke-sopp”-stigen, må nok bli å finne noen lignende plasser her i området. Søndagens middag ble inntatt med mange rosende ord fra herren i heimen, så det er store muligheter for å få selskap på soppturer fremover. Han pleier å være ivrigere enn meg på å plukke spiselige saker, så om ikke været slår seg helt vrangt kan det bli en del traktkantareller utover.  Og neste år får jeg satse på å lære en sopp eller to til

Eller flere?

Om noen skulle lure på temaet for dagens blogginnlegg, så er det altså vindu. Eller rettere: Vinduer. Altså flertall.  Har du noen gang tenkt over hvor mange vinduer det er i et hus? For ikke å snakke om hvor mange glass det kan være i et vindu?

Vi har et ganske lite hus, men mange vinduer. Og et enormt antall glass. Vårt lille karnapp, for eksempel, har totalt tre vinduer. Og de tre vinduene har til sammen 22 glass. Disse vinduene er fra 1930. Senere har stua fått byttet ut noen gamle vinduer med nye, men heldigvis er de nye vinduene holdt i samme stil. Til sammen har stua vår 8 vinduer. Og - hold dere fast - 84 glass! Og det er altså bare i stua.

Heldigvis er det ikke nødvendig å kitte opp alle de nyere vinduene ennå, men de tre vinduene med de 22 gamle glassene må restuareres helt og holdent, og det er en jobb som krever sin mann. Eller i dette tilfelle: Sin dame. Om dere husker det store vinduet i karnappet, som jeg skrev om her, så er det nå ferdig, og mangler bare en vindusvask før jeg er helt fornøyd:

Nå vil det forhåpentligvis vare i minst 80 år til, om vi er flinke til å male det jevnt og trutt.
På bildet ser dere kanskje at sidevinduene mangler? Det er fordi de ligger inne:

De har nå fått nytt kitt rundt alle glass:

Og nye vinkeljern der de gamle manglet:

Det tar en liten evighet å restaurere et sånt vindu:
Først skal gammelt kitt eller annen tetningsmasse av, så skal glasset ut, og ramma skrapes ned, før det grunnes og glassene legges i igjen i nytt kitt og spikres fast. Så kittes det hele på nytt, og når kittet er tørt nok (etter en ukes tid) så er det bare å male og male og male. Heldigvis er det godt gammeldags treverk i rammene på de gamle vinduene, så selv om de bærer preg av dårlig vedlikehold, så har de klart seg utrolig bra. Kjøkkenvinduene er enda eldre, og var like dårlige vedlikeholdt, og de ble veldig bra etter en skikkelig restaurering:

Og for ordens skyld: Kjøkkenet har bare dette ene vinduet, men det består altså av ikke mindre enn 20 glass. (Om du bare teller til 15, så husk at det er 5 varevinduer innvendig også )

… men det er vel ikke noe nytt når det gjelder meg

De siste ukene har det meste stått på hodet, og blogging har kommet langt ut i bakleksa. Jeg har byttet jobb, og det ble smått kaotisk å komme i mål med å forlate den gamle jobben. Og etter en helg med husmaling (som vanlig) så var det hodestups ut i nye utfordringer i ny jobb.  Men nå begynner jeg få hodet over vannet igjen. I alle fall på jobb. På husfronten har vi et par vindusrammer liggende uten glass og bare varevinduer i et par stuevinduer. Og 80 år gamle varevinduer er ikke akkurat termovinduer, så nå begynner det å haste med årets siste innsats på vindusrestaureringsfronten. Her omkring er det 2-4 grader om natta nå, og det går nok ikke mange dagene før vi får årets første nattefrost. Så var det jo godt det kom noen brukbare skjerf ut av sommerens vevkurs.

 Det røde dere har fått et lite glimt av før, ble et deilig stort sjal/skjerf til meg selv. Her er et litt bedre bilde i dagslys:

Det er vevd med enkel Faerytale som innslag i en renning med fire ulike farger ullgarn. Det er skikkelig mykt og deilig, og selv om jeg ikke har brukt det ennå, så våger jeg meg på en gjetning om at det er varmt også. Dette var den andre vevnaden min på denne renninga. Den første var jeg veldig i tvil om utfallet av ettersom jeg vevde med dobbel Faerytale, og dro til litt vel hardt. Det ble et litt tykkere sjal eller et lite kosepledd i sofaen, så selv om jeg hadde mine tvil, ble det altså fullt brukbart, bare litt vel tykt som skjerf. Her er de to sammen;

Og på veven med grå bomullsrenning i fattigmannsdreiel vevde jeg med sort Kidsilk. Tanken var at hvis herren i huset likte det, så ble det skjerf til ham. Og allerede før jeg hadde rukket å si at han kunne få det hvis han likte det, så erklærte han at det var flott, og at sånn kunne han godt bruke. Jeg antar det er den beste skryten jeg kan regne med å få når det gjelder garn

Her er skjerfet som havnet rett i herrens skuff:

Det ble utrolig mykt og deilig. Jeg kommer til å veve flere sånne så snart jeg får muligheten. Kidsilk er veldig lett og luftig, og blir fort vel fluffy. Men med bomullsrenninga som gir tyngde, så ble det perfekt som skjerf, med flott fall, og det holder fasongen. Her er et nærbilde av mønsteret i vevnaden:

Av andre prosjekter på gang - bortsett fra husmaling og vindusresteaurering - så er det nye saker på strikkepinnene, og ny skinnfell på gang. Og på onsdag skal jeg være med og montere en vev som så skal rennes og som jeg senere også skal få låne og veve litt på. Arbeidsledig blir jeg ikke…

Men en dag snart skal jeg få satt meg ned og lest gjennom alle favorittbloggene mine der ute.  Jeg antar det har skjedd mye rundt omkring de siste tre ukene. Siden jeg ikke har hatt tid til stort annet enn jobb og husmaling, så har jeg heller ikke hatt mye tid til å tenke hobby eller blogglesing. Men nå kjenner jeg det begynner å klø i strikkepinnene (eller noe sånt… ) så nå begynner overskuddet å komme tilbake.

Jeg vet jeg har lovet bilder fra vevnadene som ble klippet ned fra vevene på mandag, men siden den tid har jeg ikke vært hjemme i dagslys, så dere får bare være litt tålmodige.

 Men et par smakebiter skal dere få. Her er et ull/alpakkaskjerf eller sjal alt etter som:

 Renninga er i flerfarget ull, og innslagsgarnet er rustrød Faerytale. Og jeg har knytet frynser til den store gullmedalje, så nå er det bare litt blokking som skal til før det er ferdig

 Og her er en smakebit på den lille løperen vevd på den vårgrønne satin-renningen. Den skal kantes og også blokkes litt før den er helt ferdig:

Denne er vevd med tynt lingarn i innslaget. Den ble litt kjedelig, men grei nok.

Når jeg ikke har vevd eller strikket de siste dagene, så har jeg holdt på med de eldgamle vinduene på huset vårt. I et karnapp har vi et digert fastmontert vindu med 9 ulike glass som må restaureres der det står. Det vil si kittlampe og annen moro på provisorisk stilas-løsninger for å nå opp i høyden. Og med værgudenes skiftende meninger om dagen, så ser det ut til å bli et langtidsprosjekt. Men her er omtrent sånn det ser ut nå, etter at gammelt kitt er borte og rammene grunnet, et sprukket glass er byttet, og jeg så vidt har kommet i gang med nytt kitt:

Jeg håper værgudene står meg bi i kveld eller i morgen kveld, så jeg i det minste blir ferdig med kittingen.

Også i hagen blir det stadig bedre. Det dukker stadig opp nye (eller egentlig gamle) vekster som endelig får nok lys og luft etter mange år under buskas og ugress. Denne krabaten her synes jeg er helt nydelig, men jeg aner ikke hva det er. Bladverket kan nesten minne litt om riddersporer, men blomsten ser ikke sånn ut. Noen som kan fortelle meg hva dette er?

Vi har også fått opp en tilsvarende plante med rosa blomster. De to første plantene dristet seg opp i lyset i fjor, og i år kom det tre nye i samme området. Jeg tror det har vært et staudebed der en gang i tiden, før noen lagde grusplass rett ved siden av, og ødela det hele. Jeg tar vare på alle planter som kommer opp, og setter dem i pallekarmer så lenge, til de får en ny plass et annet sted i hagen.

Som de fleste har fått med seg, så vever jeg en del om dagen. Og på den grå renningen i fattigmannsdreiel som ble satt opp på vevkurset har jeg vevd med mitt favorittstrikkegarn Kidlsilk Haze fra Rowan. Og det ble kjempebra Om jeg får meg en egen vev etterhvert (må bare bygge garasje først…) så har jeg lyst til å sette opp en lignende renning og veve flere skjerf/sjal med Kidsilk. Hadde aldri trodd at det tynne nydelige silke-puse-garnet skulle være så egnet å veve med! Jeg lærer stadig

Hadde som vanlig ikke med meg kamera på vevstua, så mobilbilder får duge. Her er en liten smakebit fra litt testing før jeg satte ordentlig igang. Det gule er en test med Faerytale fra DSA, mens det sorte er Kidsilk:

Og med så tynt garn som Kidsilk er, så trodde jeg at å veve 1,5 meter ville ta en evighet. Men det gikk forbausende raskt, og her er lite bilde før frynser til avslutning skal på plass:

Mobilkamera gir ikke akkurat så klare bilder av mønsteret i renninga her, dessverre, men bedre bilder kommer etter helga, for på mandag skal alle renningene klippes ned. Det blir nok nesten julekvelden.

Og før den tid skal jeg veve enda litt mer. Det er en del renning igjen på noen vever, og jeg bestemte meg for å prøve å rekke å veve et forsøk til på den ullveven jeg er så usikker på hvordan blir. Denne gangen vever jeg med enkel tråd, og jeg vever mye løsere. Skal bli spennende å se forskjellen på de to vevnadene når de kommer av veven. Begge er vevd med samme garn, bare ulike farger.

Da har jeg fått strikket litt av noe av garnet fra de kule geitene i Svartdal.

Bouclégarnet ble til et sjal strikket etter eget hode. Mønster gjør seg ikke så bra med et så “rotete” garn, så det ble helt enkelt med noen hullrader for å ha følelsen av at det skjedde noe mens jeg strikket. Å bare strikke og strikke uten noen holdepunkter for å se at det går fremover, er ikke helt min greie. Så sånn ble sjalet av det ensfargede bouclégarnet:

Sjalet er strikket på pinne 8, og det var nok litt tynt, for jeg synes det ble litt tett. Har kjøpt meg en 9′er pinne til det andre bouclégarnet jeg kjøpte.

 Og av det tynne totråds mohairgarnet ble det pulsvarmere:

Ble kjempefornøyd med disse, så jeg kommer til å bruke grunnmønsteret for å leke litt med flere versjoner og lage egne mønstre, tror jeg. Det går jo ikke så mye garn til disse, så det er masse garn igjen.

Og når det blir tomt for mohairgarnet, så er vel spinningen av eget garn kommet så langt hos Bjørg i Midt-Svartdal at det er på tide å ta seg en tur dit igjen og teste hennes eget garn. Eller hva sier dere, dere andre Svartdals-jenter der ute?! Vi trenger en tur til og litt mer garn, gjør vi ikke ?!

Jeg bor sammen med en bonde og en sjefsgartner. Bonden opererer ut fra prinsippet: Plant ut så tidlig som mulig - og helst litt før - og la det deretter leve sitt eget liv. Det hender vekstene får litt vann om Overgartneren ikke slipper ned nok av denslags, men ut over det så er bonden helst bare bonde to ganger i året: Ved planting og høsting. Sjefsgartner’n derimot, er ivrig opptatt med graving og treinspeksjoner og klatring på fiberduker det meste av sommeren. Når hun tar pause, skjer det gjerne fra en utsiktsplass der hun har fullt oppsyn med udyr som fugler og mus. Disse snylterne levner hun ingen nåde; etter et effektivt nakkegrep bæres de vekk fra hagen (og inn i huset…) og fortæres dersom det er plass i gartnerens mage.

I forrige uke var bonden og sjefsgarneren ute på oppdrag. Blomkålen var nemlig klar for innhøsting:

Den var blitt stor og flott:

Og vi har kost oss med flere ladninger blomkålsuppe med blomkål fra egen hage.

Og snart er det tid for brokkoli:

Og rosenkål:

Og om tomatene overlever sjefsgartner’ns stadige inspeksjoner, så bør det bli modne tomater snart: