I går var jeg på langtur. Ja, ja, langt og langt… Det tok i alle fall hele dagen, men det var vel mest fordi vi hadde altfor mye å snakke om. De koselige turdeltakerne var nemlig Farmor, Ninne, Ragnhild, Sylvia, Lena og Mona. Og vi kom fra hver våre kanter og møttes på gården Midt-Svartdal der Bjørg driver med mohairgeiter og har eget utsalg av garn og ferdigstrikkede saker og ting, vevde pledd og filleryer og annen moro.

I fjøset holdt geitene til i første etasje, og ovenpå var butikken, der vi fikk servert lunsj og kaffe. Det ble mye skravling og masse kaffe. Og Sylvia hadde med seg kake. For alle lesere av hennes blogg, så kom vel ikke det som noen stor overraskelse Ute viste ikke været seg fra sin beste side, men det var egentlig like greit, for vi hadde nok å skravle om, og timene gikk med garnkosing, geitekosing, kaffe og god mat og enda mer garnkosing. Det er en lettelse å sitte og se at det finnes mennesker som koser enda mer med hespene sine enn jeg gjør. Da er jeg kanskje ganske normal allikevel

Mens vi satt og skravlet kom det stadig lyder nedenfra geitene i etasjen under. Og vi tuslet ned i tur og orden hver gang for å se om kanskje det var en ny liten killing på vei inn i verden. Men damene der nede knep høflig igjen alt de hadde til vi hadde dratt. Ingen killingfødsel på oss, nei. Men kose hadde de tid til. Geitene til Bjørg er rolige og kosete. Stort sett, i alle fall. En og annen frøken var mer klar for å nappe til seg nærmeste tilskuer heller enn å vente på tur for å få oppmerksomhet. Her er et lite knippe av de kule dyrene som gir de deilige hespene med mohairgarn:

Sjekk de flotte hornene, da!

Geitene var nyklippet, så “garnet” er i og for seg ikke med på bildene Damen på bildet over var av det rolige slaget, mens her er en av de mer frempå frøknene:

Og - bare så det er sagt - det er IKKE lett å ta bilder av dyr, ei heller geiter. Denne dama var mer enn klar for å bli fotografert, men å stå stille var en helt annen sak:

Og bildene ble bare verre og verre…

Som sagt ble det en lang dag, og innen vi kom oss av gårde hver til vårt, så var det middagstid for sultne geiter. Og da var det noen veeeeeeldig sultne og spente geiter som tittet ut døra hver gang noen gikk forbi:

For å se geitene med fullt ragg, kan dere f.eks. ta en titt på en av geitene til Bjørg her. Og her har dere et lite skinn som er garvet, med en halvlang pels:

Pelsen er helt utrolig myk og god, og veldig mye blankere enn saueskinn.

Synes dere det ble mye geiter og lite garn og shopping i dette innlegget? Veeeel… det ble litt garn og shopping også (bare litt… ), men det får vi komme tilbake til seinere. Det er bare søndag morgen, og turen er ikke helt fordøyd ennå. Masse nye venner og masse litt nytt garn. De nyinnkjøpte hespene mine ligger midt på bordet her, og får stadig litt kos. Er ikke helt klar for å legge dem i skuffen ennå, kjenner jeg. Skal fortelle dere mer om dem og det å treffe Ninne og Sylvia og Farmor og Lena og Ragnhild og Mona og selvfølgelig også Bjørg, når jeg har kost ferdig

Nå skal jeg ut og grave i hagen, så det blir et nytt bed til tyttebærplantene til herren i huset. I går ble en dag helt uten jobbtanker, og det skal det bli i dag også. Og hageterapi er sterkt undervurdert etter min mening.

Og for dere som måtte lure: Nei, jeg gidder ikke løpe Sentrumsløpet i dag. Jeg skal ha min egen stille og rolige løpetur i nabolaget isteden. Det er nemlig sååååååå mye annet jeg kan bruke resten av denne dagen til. Jeg kan sy skinnfell, og jeg kan sy trekk til hageputene og jeg kan strikke og kose meg med en god bok - og jeg kan kose litt mer på mohairgarnet mitt

På onsdag fikk jeg satt av litt tid og vev litt. Planen var en brun tavlebragd til en pute jeg skal lage i geiteskinn. Og det hele gikk jo rasende fort, så etter noen timer var jeg allerede ferdig. Kjekt med sånne kjappe prosjekter innimellom Jeg pleier som kjent å gå igang med stooooore saker og ting, så det er jo helt luksus for meg å kunne bli ferdig på så kort tid. Nå skal jo selvfølgelig hele puta med skinn med brudekant og det hele syes før jeg egentlig er ferdig. Men vevnaden er i alle fall på plass. Blir nok uti juni før jeg får den klippet ned, men her er en smakebit:

Mønsteret var egentlig laget for å veve mer symmetrisk, men det hadde ingen før meg gjort, og de fleste hadde gjort det enda enklere enn jeg har gjort her. Jeg skulle gjerne hatt den helt symmetrisk i alle retninger, men da måtte jeg ha vevd en prøvelapp først, og også visst hva målene på puta ville bli. Og det visste jeg ikke. Men sånn alt i alt er jeg rimelig fornøyd, og jeg gleder meg til å se puta sydd sammen, så jeg kan finne ut om dette blir omtrent som jeg har tenkt inni hodet mitt. Upløyd mark, dette her, så det er jo ikke brått sikkert det kommer til å se ut som jeg tror og håper. Men det er vel halve moroa, eller hur…?!

Det er så stille fra meg her at jeg er bare innom her for å melde at det er liv i meg - ganske så mye liv, faktisk…

Det skjer fremdeles altfor mye om dagen. *sukk*

Nå er jeg i og for seg vant med at april og mai forsvinner ut i det store intet med den jobben jeg har, men jeg lærer liksom aldri å skru ned tempoet på andre ting, eller å redusere forventningene til hva jeg skal få tid til. Underlig, det der…

Så mellom lange dager med (altfor) mye jobb og kveldsarbeid på andre fronter så skjer det fremdeles lite på hobbyfronten. Men i forrige uke kom de hvite spelsauskinnene mine. Min kjære skinnleverandør var så snill å ta dem med på et åpent møte i husflidslaget, så jeg slapp å sette av ekstra tid til å hente dem. Når Lillefix ikke kan komme til butikken, så kommer butikken til Lillefix. Kjekt, eller hva?!

Og forrige helg ringte det fra vevringen om at det var min tur til å veve en liten tavlebragd hvis jeg ville. Å ville er jo ikke noe problem for meg. Verre er det å kunne. Det var den der tiden som det er ennå mer knapphet på i april og mai enn ellers, da. Men jeg har jo et nydelig lite kjeskinn i brune og hvite spetter som skal bli pute. Og den skal ha en sånn liten tavlebragd på baksiden. Så da er jo det å sette av tid til å veve en nyttig ting. Dessuten er det terapi når hodet er fullt av altfor mye jobb. Jeg kan sikkert finne flere unnskyldninger om jeg trenger.

Resten av denne uka forsvinner i tåkeheimen på jobb, tror jeg. Men jeg skal altså veve litt også… Og siden det bor en stakkars kar vegg i vegg med vevrommet til husflidslaget, så er nattarbeid utelukket på vevfronten. Så LITT fritid må det bare bli tid til. Og på lørdag skal vi en hel gjeng til Svartdal på garn- og skinntur. Ikke at jeg har tid til det heller, men her er nok unnskyldningen at jeg hadde ventet lenge på at Ninne skulle dra igang en tur. Og da anledningen bød seg, så måtte jeg jo bare. Ikke sant?

Søndag er det meningen at jeg skal løpe Sentrumsløpet. Lurer litt på om det er krefter igjen i kroppen til å fullføre den mila på skapelig tid. Trening havner liksom heeeeelt bakerst i køen om dagen. Ikke har jeg meldt meg på selv, heller. Min kjære syntes det var en god ide siden løpemålet for året ikke kommer før til høsten. Men herren i heimen har hatt enda mindre fritid enn meg, og ikke trent siden nyttår omtrent, så han skal ihvertfall ikke løpe på søndag. Å løpe alene i totalt kaos blant et hav av bein og armer - en hel mil - på asfalt - på en søndag som kan brukes til masse annet - når det er meldt regnvær - og man attpå til ikke har trent på et par uker - er DET særlig fristende??? Kanskje dette er den april-aktiviteten jeg skal ta meg sammen og si nei til? Jeg får si som dem sier i Flåklypa: “Time will show”

Mandag blir det strikkekafé med mer kontstrikk av sokker og skjerf. Ruth har forresten strikket sokker etter mønsteret mitt. Blir litt stolt av sånt, så nå går jeg rundt og småsmiler for meg selv.

I kveld har jeg forresten ikke tenkt å jobbe hele kvelden, for jeg må avgårde og kjøpet vevgarn til tavlebragden min. Garnleverandøren er den samme som skinnleverandøren, og vet dere hva? Hun har sauer. Pelssauer. Og de lammer om dagen. Så hun har kopplam på kjøkkenet. Gjett om jeg skal kose på lam, da! De er jo bare sååååå herlige når de er helt knøtt. Kommer sikkert til å gå med litt tid der, så da ble det enda en kveld jeg ikke er hjemme.

Men neste fredag er liksom litt gulroten for hvile for kropp og sjel: Da skal jeg ha fri. Da skal jeg bare være hjemme - og restaurere hus…

Så jeg rekker ikke å kose meg så mye med hobbyene mine som jeg skulle ønske.

Men noe skjer det, da. Den første kontesokken ble ferdig til strikkekaféen i husflidslaget, og her er beviset:

Mønsteret er altså selvlaget, og i en link litt ned på høyre siden her i bloggen, så kan du finne mønsteret og ta det med deg om du vil. Strikkekaféen var forresten stor suksess. Det ble stappfullt, og vi måtte hente ekstra stoler for å få plass til alle. Og når så mange skal lære kontstrikk på én gang, så blir det litt kaotisk. Da kvelden var over og jeg kom meg hjem i et stille hus, så begynte det å demre for meg at jeg hadde vært på strikkekafé uten å hatt tid til å få i meg en eneste kopp kaffe. Som det koffeinvraket jeg er, så er det ganske utrolig. Kontstrikk er ikke så enkelt å forstå seg på for alle, og jeg har ikke mer enn to armer å hjelpe til med, så det blir ny runde med samme tema på neste strikkekafé. Kanskje jeg rekker en kaffekopp da…?

Eller skjer det altså ikke så mye å vise frem på hobbyfronten. Bortsett fra at på mandagen så ble skillbragdveven klippet ned. Jeg ante ingenting før jeg fikk beskjed om at det lå et åkle å ventet på meg på vevrommet. Å få overlevert mitt første åkle var selvfølgelig stor stas, og jeg er ikke så rent lite stolt over at resultatet ble brukbart. Et ordentlig bilde av hele åklet må jeg nok ta utendørs i dagslys, og som vanlig er ikke det lett med min timeplan. Men her er i alle fall et passe brukbart bilde som en smakebit:

Så nå er det bare å vente på hvite spelsauskinn så det blir fell på gjesterommet. Da blir det endelig en fell med åkle jeg har vevet selv. Kult!

Og her er den:

1000 takk Sipusa !

Og til dere som leser dette og ikke kjenner bloggen til Sipusa, så anbefaler jeg at dere tar en tur innom henne. Hun har en helt spesiell evne til å sette sammen farger på en måte som gjør at man blir glad av å se på det hun lager. Akkurat nå har hun blogget om et sengeteppe som er akkurat sånn: Deilig glad-teppe.

Her i heimen forsvant resten av helgen, det vil si søndagen, langt nede i noen saueskinn. Litt mer strikking ble det, men noen bloggrunde rakk jeg aldri. Kvelden ble noget hektisk, da jeg kom på at det begynte å haste farlig mye med å skrive ferdig mønsteret til sokkene i kontstrikk som jeg har laget til strikkekaféen på Tingvold i kveld. Og et mønster på et kontstrikket skjerf måtte jeg også rekke å lage. Det ble en lang kveld…

Jeg har tenkt å legge ut disse mønstrene her på bloggen på et vis, men vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det ennå. En mulighet er kanskje å lage en egen nettside for denslags. En annen mulighet er kanskje å konvertere mine word-dokumenter til f.eks. PDF og legge dem ut som linker på siden av bloggen min. Hmmm… gode tips mottas med takk.

Nå er påsken over, og da skal det liksom være vår inni mitt hode. Men her er det mer snø enn før jeg dro på påskeferie, og det snør og sludder stadig.

Halve påsken var vi på fjellet, og jeg fikk brukt mine nye fjellski. Plutselig var det gøy å gå på ski igjen Den andre halve påsken var vi ved sjøen, og der trodde vi det skulle være vår, men den gang ei. Det snødde der også, bare ikke nok til å gå på ski. Det ble én hel formiddag med vårfeeling, og da ble det først en fisketur og deretter et par timer helt stille i hver vår stol på kaia. Nyyyyydelig. Det var så varmt at fregnene tittet frem…

På hobbyfronten har det vært mer møter enn hobby etter påsken. Har akkurat kommet meg hjem fra et heldagsmøte av den mindre spennende typen. Så siden jeg syntes så synd på meg selv som måtte bruke hele lørdagen til denslags, så har jeg nå fortært en hel melkesjokolade helt alene. Og jeg pleier ikke spise melkesjokolade i det hele tatt, så jeg er ikke engang sikker på om jeg syntes det var godt. Må ihvertfall få innpå et par kopper kaffe for å bli kvitt smaken, kjenner jeg. Og resten av kvelden skal jeg bruke på å kose meg med saueskinn og garn og pinner. Jeg regjerer alene i heimen i helga, så nå kan jeg strø prosjektene utover og bare la det flyte. Sånne små gleder skal man ta godt vare på

Og i morgen skal jeg ta en lang bloggrunde. Det har vært hektisk både før og etter påske, så det føles som en evighet siden jeg tok en skikkelig rundtur. Og hvis jeg bare titter fort forbi, så får jeg jo dårlig samvittighet for ikke å legge igjen noen ord. Så i morgen skal jeg benke meg her foran skjermen med kaffekoppen og loffe rundt forbi. Og får jeg tatt meg ordentlig sammen, så kommer det en ny oppdatering her med litt bilder også.

Inntil da: Ha en flott lørdagskveld, alle sammen!

Det går sakte fremover med flere prosjekter for tiden. Ett prosjekt er forresten helt ferdig; åklet jeg vevde. Det var mer renning igjen på veven, så det tar enda litt tid før den klippes ned og alle får kose seg med det de har vevd. Jeg tok noen flere bilder da jeg var ferdig. Ikke at de gir så store inntrykket av hele åklet, men de gir meg ihvertfall et bevis på at et sted inni all vevnaden på rullen, så er det et åkle til meg som ser sånn ut:

Fargene er nok noe lysere og dusere enn de ser ut her, for renninga og veven og diverse andre vever stenger for muligheten til å knipse i skikkelig dagslys. (Så denne gangen er det ikke bare det sløve fotografen Lillefix sin feil at bildet er dårlig )

På strikkekaféen i husflidslaget var temaet i februar “påfuglstrikk/påfuglhekling”, og her er starten på mitt lille forsøk:

Det er heklet i Mirasol, og planen er at det skal bli et lite skjerf med frynser i endene. Morsom teknikk som vokser ganske raskt.

Det går også sakte fremover med kontesokkene jeg strikker etter fri fantasi. Det tar såååååå lang tid å strikke så små ruter frem og tilbake at jeg har gitt opp tanken om å strikke hele foten i kontestrikk. Ensfarget blir ikke foten heller, men den blir uten konterutene. Å strikke små ruter på tynne pinner, der målet er å strikke ganske fast (sokker bør være “tette” synes jeg), er en fin måte å lære seg å strikke rett frem og tilbake. Da slipper jeg å snu strikketøyet hver gang jeg skal strikke vrangsiden. Å strikke rett baklengs var ganske knotete i starten, men nå går det veldig greit.

Dagens siste bilde får Frida få æren av å få. Hun er kresen på været, og når det er surt og kaldt ute, så er det ingen plass som er bedre enn foran ovnen. Vi har en kurv ved siden av ovnen, der vi har papir til opptenning. Det vil si den VAR til papir. Frida har nemlig bestemt at det ikke er plass til papir der, for enten er den det perfekte gjemmested for viltre små lekemus når Det Store Jungeldyret er på jakt, eller så er den den perfekte seng for en sliten jeger som trenger litt varme i kroppen:

Papir til opptenning får vi bare oppbevare et annet sted…

Det har vært stille i bloggen i det siste, men det betyr definitivt ikke at jeg har ligget på latsiden. Og nå i kveld festet jeg siste tråd på en ny fell. Denne er en bestilling til et gammelt åkle. Jeg kjenner ikke til åklets historie, men om jeg skal tippe ut fra eierens opphav, så er det fra Snåsatraktene. Fellen består av seks pelssauskinn, og siden den skulle lages til et gammelt åkle, så ble det åklet som bestemte størrelsen på fellen. Den endte opp på ca. 130×165cm. Her er oversiden med åklet:

Som vanlig har jeg som den elendige fotografen jeg er, knipset i nattemørket (det var jo DA jeg var ferdig…)

Dette er skinn fra sauer som ble slaktet rett etter den store e.coli-saken, så skinnene var stort sett 2.sortering med mye avkappede nakker og bein. Etter e.coli-saken ville nemlig ikke slakteriene være særlig flinke til å ta vare på skinn ved slakting på grunn av det som plutselig ble ansett som en mye større smittefare enn før. Heldigvis har de tatt til vettet igjen etterpå, så nye skinn fra garveriet nå er tilbake på normalnivå med bare ett og annet 2.sorteringsskinn. Ulempen med 2.sortering er at det blir mye mer lapping av skinn for å få riktig størrelse og store firkantede skinnbiter. Og når enhver søm i en håndsydd fell skal sys tre ganger, så blir det mye ekstra jobb for hver ekstra lapp som må syes til på hvert skinn. Skinnene var også en smule ujevne i farge og pels, men det jevnet seg som vanlig fint ut når de var kappet til for sammensying. Det meste av det ujevne i fargene og pelsen var “under magen”, dvs. sidene på skinnet, og de blir jo uansett normalt skåret vekk. Så her er sluttresultatet på den siden som sjelden ser dagens lys:

Og, nei, det var ikke dagslys på dette bildet heller. Men fellen er i alle fall ferdig, og nå skal jeg fornøyd ta natta og krabbe under min egen fell, og håpe at åkleeieren blir fornøyd, hun også.

Posts about my Princess Shawl will be written in English since I guess those most interested in the progress (and failures) of this project are the members of the Ravelry group “The Princess Diaries 2.o” (this link will only take you there if you are a Ravelry member)

Comments in Norwegian are of course welcome as well

For those of you who have been reading my blog for a while (and understand Norwegian), you may remember this post about the pattern I was waiting for, and that was finally released in November 2007. I ordered the pattern that very day, and it arrived a week later. It was not your average Norwegian pattern where things usually are kept short and simple and where you sometimes have to literary read between the lines. This pattern is huge. In addition to the charts it’s filled with tips for the process, and even a suggestion of how many edging points to knit pr day to finish the edging in a reasonable amount of time.

The edging is a challenge both in complexity and boredom. In my first attempt at the egding, I don’t think I managed to breathe while reading the chart and keep track of the “yo”’s and “k2tog”’s. I’m used to knitting lace shawls, but most patterns only have pattern knitted on the RS, and just a plain purl row on the WS. This pattern does not… And it’s too complex for my brain to memorize for more than a few stitches at the end of each row. One edge point is 20 rows. By now, after a “test drive” and 5 completed points, one edge point takes me about half an hour to knit. And there are 85 points to finish before this very small part of the work is done, and it’s time to start knitting something a bit more relaxing for the eyes.

As for yarn and needles, I have chosen gray Shetland Supreme 1Ply for this shawl. For the first time ever, I made swatches before casting on. One swatch with 1,5 mm needles and one with 2,0 mm. I’m not sure how I feel about swatching after this, because I ended up preferring the swatch knitted with 1,5 mm needles, and after knitting one and a half point of the edging with those needles, I found that the knitting was too dense, and ripped it all back. I decided to see it as a test drive, and started over with 2,0 mm needles. The good thing about starting over was that by then, I felt I had some sort of control of the pattern and the very thin yarn. So I guess swatching is not for me, but test driving is OK

Here is my progress so far:

This is about 10 cm, and will probably stretch to about 15 cm when blocked. There are 80 more points to knit on this edging, and just to put things in perspective; this is what I’m hoping to finish some day:

Needless to say it will take some time…

Jeg fikk et spørsmål her i forrige uke om hvordan jeg lager genserputene mine. For tiden ligger alle de gamle genserputene innerst, bakerst, underst osv. i forbindelse med et “kriseoppussingsprosjekt” på gjesterommet, så enkleste måten å vise en genserpute på, var å lage en ny. Det er fort gjort, bare man har en gammel genser, og en pute man vil ha nytt uteseende på, som f.eks. denne genseren og puta her:

Det eneste som er viktig for å få en enklest mulig jobb, er at bolen på genseren er større enn puta. Strikkegensere er ofte ganske tøyelige, så om den er litt liten i forhold til puta så går det som regel greit.

Det første jeg gjør når det er tøyelige gensere, er å merke opp sidene etter størrelsen på puta ganske nøyaktig, og helst litt stram, etter putestørrelsen:

Dette gjør jeg bare med knappenåler, som jeg kan sy rett over etterpå. Jeg syr sømmene med en søm som både blir rettsøm og kaster over samtidig. Så klipper jeg av alt ekstra langs de to sømmene, og deretter syr jeg igjen den ene av de to sidene som mangler. Så putter jeg puta inni for å teste hvor mye stretch det er i strikkestoffet, og hvor mye det passer å strekke/stramme stoffet for å få passe størrelse til puta, før jeg syr deler av sømmen på den siste siden, men lar det være åpning nok til å putte inn puta. Siste rest syr jeg for hånd. Denne puta ble litt kjedelig, så den fikk en knapp for å lage bittelitt liv:

Samlet tok vel det hele en halvtime (men nå har jeg gjort dette en del ganger før ), og den noe krympede gamle “godgenseren” til herren i huset har fått en ny tilværelse i sofakroken. Man kan vel egentlig bruke alle slags gensere, men hjemmestrikkede gensere får jo mest “personlighet”. Og hvis puta blir mye brukt og flyttet rundt på, så bør man være ekstra nøye med å kaste over klippekantene for å unngå at det rakner. Godgenseren til herren i huset var en gammel tynn ullgenser fra Sand, og den hadde tovet bittelitt i vask, så den trengte jeg ikke være så nøye med.

Enda enklere er det med gamle skjorter, for der kan man sy rundt på alle fire sider, og så bruke knappestolpen til å putte inn puta til slutt. Gamle Olaskjorter og Canadaskjorter som er litt faste i stoffet gjør seg godt